Erfaringer med båten og seilasen

(Oppdatert etter hjemkomst)

Vi er sikkert litt myrsnipeaktige når det gjelder båten vår. Hvem er ikke det?

På de vel 13.000 nm turen dekket,  har den fungert godt. Kanskje har den ikke blitt satt på så store prøver, men så lang seilas setter noen spor. Båten er bygget i 2006, og vi seilte den to sesonger før vi la ut på langtur. Dermed fikk vi plukket vekk noen småfeil, men det har vært få.

Sun Odyssey 45 er en moderne båt. Dermed er den bred og flat. Det betyr at den lett stamper i motsjø, men ellers beveger den seg godt i sjøen. Den er lett å holde på kurs. Den skal seiles uten stor krenging, og vi rever titt og ofte.

Båten har spade-ror. Det frarådes på langturbåter, men det er ikke mange moderne båter som ikke har det. Vi har satt på vindror i tillegg (Hydrovane) og det kan fungere som reserveror i nødstilfelle.

Over Atlanteren fungerte båten bra, begge veier, men den ble vel ikke satt på noen store prøver, ut over den prøven det er å seile kontinuerlig i 23 døgn + 18 døgn + 10 døgn. Vi har en båt med bare to kabiner. Vi sover i den store akterkabinen. Vi var spent på hvordan dette ville gå i de store bølgene. Derfor installerte vi sjøkøyer (le-kleder) i salongen mens vi lå i Las Palmas. I akterkabinen hadde vi to langstrakte, sylinderformede puter. Det var smart. Ved å legge en i ryggen og omfavne den andre, lå vi ganske støtt, bortsett fra de nettene sjøene kom fra alle kanter. Salongen var ofte det beste stedet, med minst bevegelse. Derfor sov vi litt begge steder, men mest i akterkabinen på vei til St Lucia og mest i salongen mellom Tortola (BVI) og Horta (Azorene) og mellom Horta og Cherbourg.

Slitasjen på båten ser ikke ut til å ha vært stor. Litt slitasje på genoaskjøtene har ført til avkorting en gang. Ei blokk i uthalsystemet sviktet. Det mest alvorlige ser ut til å være at rorlagrene er (ut)slitt. På grunn av dårlig system for å lede spinnakerfallet i masta røyk fallet tidlig i første Atlanterhavskryssingen. Fallet var ledet gjennom en ring. Det var for dårlig. Siden satte vi ei blokk i ringen og ledet fallet gjennom blokka. Det ble bedre.

En ulempe med den riggen vi har, er at det er ikke lagt til rette for noen jibb-preventer. Jibb-preventer er helt nødvendig når en driver "down wind sailing". Vi har rigget jib-preventer, men den er litt "improvisert". Jeg vet ikke hvor designerne til Sparcraft har vært hen. Vi forsøkte oss med preventer både til enden av bommen og til midten. Preventer til midten frarådes på grunn av faren for bombrekk, men vi erfarte at preventer til enden av bommen utgjorde en fare på grunn av preventertauet som av og til hang ned i cockpit. Vi endte derfor med preventer til midten av bommen.

Værmeldinger

Under overfarter henter vi ned værmeldinger på e-mail fra Mailasail (amerikanske grib-filer som en også kan hente flere steder). Det gir oss fem dagers prognoser for vind. Det har vist seg veldig nyttig og bra. Innimellom, når vi har bedre internettforbindelse, bruker vi Ugrib. Der ser vi også varsel for nedbør, noe vi ellers ikke laster ned. En dag på Ibiza så vi at et større nedbørområde var under anmarsj. Det var ikke knyttet til noen egentlig front, og det var derfor ikke meldt noen sterk vind. Vi tok likevel ingen sjanser og søkte bedre havn enn calaen (vika) der vi hadde ankret. Det viste seg klokt, for vinden kom med regnet. Ellers gjør prognosene for regne det lettere å identifisere frontene i et lavtrykk. Saildocs tilbyr også vindobservasjoner som gribfiler. Av og til kan det være nyttig i tillegg til prognosene.

I tillegg hører vi på vhf, når vi er langs land, og selv om en ikke kan språket (spansk, italiensk, fransk) så oppfatter en som regel meningen med vindmeldingene.

Over Atlanteren (til Caribbean) brukte vi i tillegg værfax over HF-radio/Pactor modem og daglig tilsendte værmeldinger fra ARC. Værmeldingene var vel moderat til å stole på. En natt på Atlanteren kom et mindre lavtrykksområde, som ingen av varslene hadde meldt. Det ble en heftig natt.

Mellom Tortola og Horta og mellom Horta og Cherbourg brukte vi Mads i Fri Vind. Dette var nesten som å ha et ekstra mannskap om bord. Mads var fantastisk flink og ga oss gode råd. Alt over e-mail. Det kostet litt, men for oss som var ”doublehanders”, var dette uvurderlig.

Seil

Vi har rullestorseil og rullegenoa, dessuten genaker. Reserve har vi en genoa 4, altså ganske liten. Genoa 4 har vi ikke brukt på hele turen, og bortsett fra nødsfall vil den i framtida sannsynligvis bare komme opp om vi vet vi skal gå for bidevind, langt, i sterk vind. Og det forsøker vi å unngå så godt som mulig. Vi kunne satt både den lille og den store genoaen på samme rull, men vi har ikke forsøkt det. Erfaringene ved rulleseil er veldig gode. På tidligere båter har vi ikke hatt rullestorseil, og de seilene var nok bedre, men komfort og sikkerhet ved rullestorseilet kan ikke overvurderes. Å kunne reve uten å måtte gå på dekk er en uvurderlig fordel, særlig med et middelaldrende mannskap på to. Og vi rever, særlig om natta. Vi seiler heller komfortabelt enn fort.

Normal seilføring på lens for oss er spridd genoa og storseil. Ved passende akterlig vind henfaller vi til å seile bare på genoaen. Det er behagelig. Det går ikke alltid så fort, men det er behagelig. Vi har genaker med strømpe. Det er litt styr med alle linene, og det er ikke morsomt å heise den om ikke alle linene er på riktig plass! Men den fungerer bra. Den er en såkalt R4 fra Quantum sails. Den er ca 100 kvm. Dobbelt så stor som genoaen. Den dekker et stort vindområde for oss som ikke optimaliserer til enhver tid. Dermed greier vi å bruke den også på platt lens. Genakeren har strømpe med en solid åpning av glassfiber. Jeg har sett andre uten denne typen glassfiberåpning, og jeg forstår ikke hvordan de kan fungere, men det gjør de sikkert. Da vi forsto at vi måtte slippe ut på skjøtet før vi dro ned strømpa, gikk det hele som en lek å berge. Men likevel sørger vi for å berge lenge før vinden blir sterk. Vi har stort sett seilt genaker med storseilet rullet inn, men det er mest for å spare storseilet. Når genakeren skal ned, bør storseilet være oppe, hvis det ikke er lite vind.

Vi har også spribom til genoaen. Av en eller annen grunn strakk tidligere mange års seilerfaring ikke til her, og det tok litt tid før vi fikk god sving på å bruke den. Det utmerkede er at i tilfelle rask vindøkning kan genoaen rulles inn uten at bommen tas ned. Særlig nattetid var det komfortabelt og trygt.

Vind, temperatur og bølger

Oslo – Kiel var vindstille, varmt klarvær, bortsett fra en formiddag med tåke da vi forlot Kungshamn. Tyskebukta var kaldere, men god seilas (slør) til Den Helder (og der hadde vi en våt 17. Mai.)  i Nederland. Fortsatt slør ned til Scheweningen - og kaldt. Samme gjaldt ned til Breskens, like før Belgia, men været var hyggeligere. Vi la deretter over mot England i kaldt, fint vårvær og slør. Utenfor Dover ombestemte vi oss, for været var godt, og vi seilte videre til Cherbourg. Litt lite vind, men greit nok. I litt lite vind, men grei retning dro vi til Jerzy. Dette strekket krevde full timing i forhold til tidevannet, særlig rundt Cap de la Hague. I Jerzy lå vi noen dager og dels nøt livet og dels ventet på bedre vær. Godværet kom i små porsjoner, og vi fant ut at vi ville dele turen til Camaret sur la mer (i nærheten av Brest) i to og søke tilflukt for en ventet kuling oppe i elva Treguier. I Camaret ble vi ikke lenge, for vi fant ut at vi hadde et bra værvindu for Biscaya. Biscaya ble to døgn med bra seilas, selv om en av nettene var ubeskrivelig mørk, og et døgn med motor, fram til Bayona. I Bayona begynte vi endelig å føle at det var sommer. Fra Bayona mot Cascais hadde vi fin vind, stort sett lens, ganske frisk (35 knop) det siste stykket og inn i havna. Hele turen mellom Cascais og Gibraltar bød på få utfordringer. Heller litt for lite vind enn for mye. Hele tiden fra riktig retning. Vi hadde ikke grov sjø på noe tidspunkt på veien fra Oslo til Gibraltar.

Inne i Middelhavet fulgte vi kysten av Spania, opp til Marina Greewich, som var et passende utgangspunkt for å krysse over til Ibiza. Følgelig var det bare dagsseilaser, og vinden var stort sett god og gunstig. Vi holdt øye med den berømte mistralen, men den kom ikke. Mistralen kan komme ganske brått ned Rohndalen, og den er ikke hyggelig. På Ibiza fikk vi føling med fenomenet to ganger. Første gangen ankret vi på bukta i San Antonio. Det gikk helt greit. Andre gangen gikk vi heldigvis i marina. Dyrt, veldig dyrt, men det ble en heftig natt, kanskje med den sterkeste vinden vi hadde opplevd. Sannsynligvis godt over 40 knop. Det var byger i tillegg til mistralen. Tredje gangen var mistralen ikke så sterk, vi seilte over til Malorca hvor vi ankret i le. Siden værprognosen sa at vinden etter hvert ville avta og dreie i stadig mer gunstig retning, bestemte vi oss for Sardinia. Det ble et døgn der vi seilte så høyt opp mot vinden som vi fikk til i to meter krappe bølger. Kursen var mot Algeri heller enn Sardinia. Heldigvis slo prognosen, litt forsinket til, og vi kom til Sardinia på en behagelig måte og måtte starte motoren siste halve døgnet. I Cagliari (Sardinia) ventet vi på godvær – det tok ikke lang tid – og seilte til Hammamet i Tunis. Der ble vi en måned. Det var august, og det var skikkelig varmt – ofte nær 40 grader. Fuktigheten vekslet med vindretningen mellom 79% og 14%. Den velkjente siroccoen blåser med tørr luft fra ørkenen, og den bringer sand også. Båten fikk farge deretter. Det blåser både W og E i vestre Middelhav, mest W. Så da det så ut til at vi kunne få noen dager med E, la vi av gårde i retning Spania. Vi seilte i seks døgn. Lens, slør og lite vind (mye motor). Vi la i Torrevieja mens vi dro hjem til Norge en ukes tid. Mens båten lå der, hadde vinden ført sand hit også, og båten var igjen rød. Heldigvis trengte sanden ikke inn. Det var blitt september og temperaturen var behagelig. Vi greide å finne gode vinder mot Gibraltar. Med unntak av det første døgnet ut fra Malorca hadde vi ikke ubehagelig sjø. Men Middelhavet er uforutsigbart. Vi hadde vært forsiktige og heldige.

I Gibraltar ble vi liggende i tolv dager og vente på gunstig vær til Canarieøyene. Da vi dro, blåste det greit, omkring 25 knop lens da vi kom ut av sundet og kunne legge kursen mot Lanzarote. Vi var heldige, for bare to – tre uker senere var det orkan i Gibraltar, med store ødeleggelser. De første to døgn var sjøen utrolig rotet. Selv om vinden sjelden kom opp i 30 knop, var det ubehagelig.

På overfarten fra Las Palmas til St. Lucia hadde vi mest medvind, men faktisk et døgn eller så også med motvind. Motvinden var svak, så vi løste det problemet med motor. Vi hadde få squalls. Vi fulgte godt med på radar, men det er ikke alt en kan seile unna. Tordenvær, som vi regner som noe av det farligste, fikk vi lite av over oss, men vi så mye, og andre hadde mer føling med det. Bølger ble ikke noe problem for oss. Noen få netter var det litt ukomfortabelt, men det var alt. Ei natt ble vi overfalt av en skikkelig front, som ikke var meldt. Det ble en del timer med svart natt og 35 – opp mot 40 knop vind. Vi seilte unna – det betød den gangen sørover i stedet for vestover.

I Caribbean (De små Antiller) var det mer vind enn vi regnet med, men den var jo stort sett stabil fra ENE. Dessuten regnet det mye mer enn vi hadde trodd. Noen sa det var uvanlig mye regn, men folk sier jo alltid at været er uvanlig… Temperaturen var behagelig hele veien, også i sjøen.

På Tortola lå vi i omkring ei uke og ventet på gunstig vær. Det samme gjorde venner av oss på St. Martin. Fra Tortola til Horta hadde vi kraftig motvind de første tre døgn. Deretter var det slør og mest lens. Vi seilte rundt et lavtrykk og gjorde dermed veien litt lengre. De som seilte rett gjennom fronten, opplevde heftig tordenvær, og sa at de aldri kom til å gjøre det igjen. De kom da bare litt under et døgn før oss fram også. I Horta var været vekslende, og ganske kjølig, en god del regn. Sjøtemperaturen var falt til 17 grader – fra 27 i Caribbean. Vi merket det under veis, på nattetemperaturen. Vi ventet lenge på et godt værvindu. Da det kom, måtte vi fly hjem, og vi kom tilbake til Horta to uker senere, i slutten av juni. Igjen ventet vi i flere dager på værvindu.

Fra Horta til Cherbourg var det utelukkende lens, etter de første fire – fem timene. Vinden var frisk, oftest omkring 30 knop, av og til omkring 35 knop, men selv i bygene, og de var det mange av, var den ikke over 40 knop. Sjøen var mer krevende på denne turen. 5 – 6 m bølger på det meste, og flere bølgesett, slik at det var ukomfortabelt, men ikke verre enn at vi underveis forlenget turen to ganger, først ved å gå mot Camaret i stedet for Bayona. Deretter ved å strekke turen til Cherbourg. Der smatt vi inn et døgn før en front passerte. Nettene var kalde. Vi lærte at 16 grader er kaldt, selv med mange lag fleece når klokka går mot fire om morgenen.

Opp til Vlissingen i Nederland hadde vi greie forhold. Vi delte turen i to – først til Zeebrugge, deretter til Middelburg, like forbi Vlissingen, inne på Stående mastrute i Nederland. I Nederland hadde vi skiftende vær, men vinden bød jo ikke på andre utfordringer enn de vi hadde i slusene. Skjønt på Osterschielde var det overraskende friskt.

Vi tok strekningen fra Ijmuiden til Cuxhaven i ett, med gunstig vind og vel timet for tidevannet i nedre del av Elben. Forholdene var fine, med frisk, rom slør det meste av tiden, skjønt mot slutten måtte vi igjen starte motoren.

Lett vind fra Kiel opp mot Danmark, men friskt mens vi lå i Høruphav på Als. Opp til Ballen på Samsø seilte vi i gode forhold. Så ble det litt seiling og litt motor derfra opp til Smøgen. Derfra og hjem var det rolige forhold, selv over fra Nord-Koster til Norge (og det har vi ikke opplevd så ofte.)

Vi hadde altså alt i alt ikke over 40 knop vind mens vi var under seil – over mer enn 13.000 nM. Vi var heldige, men vi var også veldig forsiktige. Vi tok oss tid til å vente på værvinduene, selv om vi av og til ble utålmodige, og vi seilte rundt squalls og lavtrykk og unngikk fronter så godt vi kunne. Dessuten lærte vi oss at tordenvær er farligst. Om ikke annet ble vi overbevist etter Las Primas’ havari i Skottland.

Kommunikasjon

Det er lenge siden brev ble utvekslet i postkasser og tønner der andre forbifarende sjøfolk kunne plukke dem opp og bringe dem videre. Morse er en saga blott, i praksis. Det virker lenge siden tiden med post restante og brev som ventet i fremmede havner også. Vi er desto mer avhengige av hurtig og stadig kommunikasjon (med regninger deretter...). Mobiltelefonen er enkel å gripe til og ringe familie og av og til jobbforbindelser. Den er dyr, men enkel og virker i alle havner og langs alle kyster. Til havs har vi sattellitt-telefon. Iridium 9505A. Den fungerer bra. Vi hadde forhåndsbetalt et årsabonnement og en del penger som bragte minuttkostnadene ned i nærheten 7 kroner. Men den sparer vi veldig på bruken av, selv om vi måtte skjøte på med nye 500 minutter til en langt høyrere dollarkurs…. Vi bruker den imidlertid til å hente ned grib-filer til værmelding. Perfekt! Vi sender også e-mail med den når vi er til havs. Vel og merke uten vedlegg. Vi har derfor et oppsett på en av våre mailadresser som stopper vedlegg (bortsett fra grib-filene våre). Vi bruker flere mailadresser. Det er selvsagt bare forvirrende, men det ble slik litt av historiske grunner. Til havs bruker vi bare den ene, som stopper vedlegg. Vedleggene kan vi hente når vi har mer effektiv forbindelse i havn. Vi bruker Expressmail fra Mailasail i England. Anbefales på det aller varmeste! (www.mailasail.com).

Det er dessuten Mailasail som tilbyr bloggen og posisjonsangivelsene i Google earth som vi bruker på disse sidene. Veldig enkelt. Vi kan oppdatere bloggen og posisjonen ved hjelp av en e-mail. Dermed kan vi gjøre det også til havs. Vi gjorde det f.eks. i Biscaya. Posisjonsvisningen og bloggen på nettsidene våre er en dal av Expressmail-abonnementet. Utmerket! Det er ikke rom for kommentarer fra leserne, men til dere som savner det, kan jeg si at for oss er det en fordel, for er det åpent for kommentarer, kommer det all slags innlegg, og en må daglig slette alle innlegg med linker til mer eller mindre artige sider. Tro meg, det blir en lei av, jeg har hatt den jobben en gang.

Mange venner har gitt oss hyggelige tilbakemeldinger på nettsidene våre. Det er vi glad for. Vi skriver ikke for de mange, men det er alltid hyggelig jo flere som leser!  Det inspirerer til oppdatering, men bilder og andre sider enn bloggen må oppdateres når vi har gode internettforbindelser. Nettsider er altså også en viktig del av kommunikasjonen vår. De som kjenner oss, er hyggelige og sender mailer. Det setter vi stor pris på.

I Las Palmas kjøpte vi et usb-kort for utvendig antenne til wi-fi på pc-en. Vi byttet ut standard 2 dB antenne med en 8 dB. Det har vært en suksess. Rent økonomisk beste investeringen vi har gjort! I Caribbean har vi funnet åpne nettverk i svært mange bukter. Ofte bra. Uten dette hadde vi ikke kunnet oppdatere disse websidene. Bedre nettforbindelse over alt i verden er et sterkt ønske. Vi skulle gjerne hatt enda bedre utstyr.

Vhf-en har vært flittig brukt. Særlig mens vi seilte sammen med norske venner en stund i Caribbean var denne fantastisk. I alle havner visste alle alt om alle! Selvsagt var vhf-en uvurderilig ved anløp i alle havner. Og så hender det en må kalle opp skip for sikkerhetens skyld.

SSB-radioen ble derimot lite brukt. Noen få samtaler og noen værfaxer og noen mailer over winlink (radioamatør-nettverket). SSB-radioen vår har imidlertid også vhf. Det ble nyttig da hoved-vhf-en streiket på full styrke.

Navigasjon

Vi navigerer i praksis kun med GPS på kartplotteren. Raymarine C80. Vi har dekning av Navionics gold for hele turen. Vi har ikke full dekning med papirkart. Vi mangler deler av Nordsjøen og Middelhavet. Det gjør oss litt engstelige når vi leser om at andre har opplevd at kartplotteren har sviktet. Men vi har en ekstra GPS, og vi har havnebøker for det meste av ruten. Vi har også et elektronisk verdenskart på pc som vi kan bruke i Tiki. Det er ikke mye å navigere etter, men skulle kartplotteren svikte, får vi i tillegg kalle opp en kyststasjon og be om noen waypoints for å nå land...  (La oss virkelig håpe at vi slipper.) I Caribbean hadde vi papirkart og elektroniske kart på PC.

Til havs er det jo med en viss tilfredsstillelse at en mener å beherske sekstanten og utregninger, men det skal vel mye til før det blir reelt nødvendig. Det måtte i tilfelle et lynnedslag eller liknende til. Selv da tror jeg vi har backup i en av de godt beskyttede hånholdte GPS-ene.

Om natta bruker vi radaren, sammen med AIS og kartplotteren. Det gir veldig godt resultat. Men det er ikke alltid at en kan stole helt på at alt synes på radar (ikke en slik liten 2kW, som vi har, i alle fall.) Så utkikk er like viktig, og vi er temmelig nøye der.

Vi stoler aldri på at skip og trålere (selv om de ikke tråler) viker unna, så vi fører et veldig defensivt regime. Særlig er vi varsomme med fiskebåter, også når de ikke fisker. Vi traff en temmelig midt ute i Middelhavet. Det var nøyaktig kollisjonskurs. (Hvordan er slikt mulig?) Jeg er sikker på at de ikke holdt utkikk. Vi seilte, og måtte bruke motoren for å komme unna. I Atlanterhavet så vi nesten ingen skip. I to uker, første kryssingen, så vi ingen. Ei natt dukket det opp med klar kollisjonskurs. Heldigvis var det en våken offiser på vakt, og da vi kalte den opp på vhf, fikk vi straks svar, og skipet la om kursen. På turene mellom Tortola og Horta og mellom Horta og Cherbourg hadde vi liknende opplevelser, men alltid med god respons fra skipene.

Marinaer og ankring

Det er en vanvittig variasjon i prisene i marinaene i Middelhavet. Fra det akseptable til det helt rå. Noen marinaer tar betalt etter størrelsen på den ledige plassen, ikke etter størrelsen på båten. Nesten alle har faste moringer. Det fungerer godt. Men få har vaskemaskiner. Skulle vi ønske noe ekstra utstyr ombord, er det vaskemaskin - ikke det at vi skal ha det, men det hadde vært utrolig nyttig. Strøm og vann er bra nesten over alt. Ikke alle har diesel, men det er tett nok. – Slik tenkte vi da vi var i Middelhavet. I Caribbean savnet vi ikke vaskemaskin like sterkt, men dså brukte vi jo ikke så mye klær heller.

Ankre kan en gjøre mange steder. Utfordringen var ofte i Middelhavet å finne en plass å legge jolla når en går i land. For ankring nær byer og tettsteder hadde det vært nyttig om havneguidene hadde opplysning om muligheter. I Caribbean var dette ikke noe problem. Vi kjøpte et Rocna anker på 25 kg før vi dro. Det er av den mest moderne typen, beste testresultater. Det sitter godt, også i sjøgress - det er det ikke mange som gjør. Etter hvert vet vi at det er mye bedre enn det gamle Bruce-ankeret, som vi også syntes fungerte godt. Vi utvidet fra 50 til 70 m kjetting. Det var fornuftig, for det er ofte fullt på ankerplassene, og det fører kanskje til at en må ankre litt dypere enn en egentlig ønsker, og vi bruker aldri mindre enn 4 ganger dybden...

GPS-systemet er nå så nøyaktig at vi bruker det alltid for å sjekke om vi dregger. Det er nå nesten alltid bedre å sette et elektronisk merke enn å finne ei siktelinje mot land. Dreier vinden 180 grader, og vi har ute 40 m, kan vi greit observere at vi har flyttet oss 240 fot på kartplotteren, altså ligger sannsynligvis ankeret i ro.

I Tunis lå vi i marina i Hammamet i 4 uker. Der var veldig bra og forholdsvis billig.

Kanarieøyene ble marinaer. Marina Rubicon på Lanzarote er fortsatt vår favoritt. Ellers var vi i Santa Cruz og Las Palmas. Første havn i Caribbean var Rodney bay marina på St Lucia. Andre marinaer var Le Marin på Martinique, St. George på Grenada og Village Cay på Tortola.

I Caribbean ankret vi mye. Det gjør alle. Det er stort sett godt feste. Jeg kan ikke huske at vi dregget en eneste gang. Vi leide også bøyer, gjerne til $25 US pr natt. Marinaprisene i Caribbean er et sted mellom Middelhavets og de vi fant på Atlanterhavskysten i Europa.

Motorbruk

Det blir noen timer med motorbruk. Slik vi seiler, velger vi nok heller vindstille enn kuling, når vi har valget. Men etter hvert som vi har bedre tid, bruker vi gjerne noen timer ekstra og seiler langsomt. På veien fra Norge til Middelhavet var det mer motorbruk. I Middelhavet brukte vi ikke så veldig mange liter diesel - kanskje 300? Vi kjører sakte. vanligvis litt over 1800 omdreininger på Yanmaren (54hp), noe som gir oss litt over 5 knop, kanskje 6 om vannet er flatt, og et forbruk på omkring 2,5 liter pr time. Vi har vært forskånet for problemer, når vi ser bort fra at vi fikk tau i propellen to ganger.

Første gang på vei mot Bayona. Heldigvis var det ikke mye, og det hindret ikke propellen i å gå rundt, så vi kunne bevege oss i 3 knop mot marinaen (i 5 timer). Der kunne Bjørn dukke ned å fjerne det. Ingen skade var skjedd. Andre gang var sannsynligvis på vei inn mot Yasmine Hammamet i Tunis. "Sannsynligvis, for vi merket ikke noe før på vår vei vestover. Vi trodde først at propellen hadde grodd i de fire ukene i havn. Det var ingen vibrasjoner, men våre normale 1800 omdreininger ga oss bare 4 knop. Vel framme i Torrevieja, kunne Bjørn dukke under båten for å skrape propellen. Han fant da tau som var viklet rundt, og overraskende lite groe. Etter en fem seks ganger dykk var tauet borte og propellen skrapet. Vi gjenvant vår normale hastighet ved 1800 omdreininger.

Over Atlanteren ble det 81 motortimer + ren ladekjøring. Vi kjørte 1700 - 1800 rpm med motoren i gear, og 1100 for å lade. Gjennomsnittlig dieselforbruk var ikke mye over to liter pr time. Heldigvis har diesel vært billigere både på Jersey, i Tunisia, Gibraltar og i Las Palmas, enn det vi er vant med fra Europa ellers. I Caribbean, der det meste ellers er dyrt, var det diesel til hyggelige priser.

Proviantering og mat

Matvareprisene varierer veldig mye. Utvalget likeså. Spania hadde vel det beste utvalget – og veldig bra priser. Men selvsagt, Tyskland, Nederland, Frankrike, Portugal – alle er bra. Laveste priser var det i Tunisia. Utvalget var mindre, men på markedene fikk vi gode matvarer.

Las Palmas er et godt sted å proviantere for en overfart. På markedet var det leverandører som forsto at ferske varer var viktige. Vi hadde friske varer på hele overfarten, uten fryseboks. Kål og tomater holdt bra. Vakuumpakket kjøtt likeså. Og pølser. Appelsiner og epler holdt bra. Egg var ikke noe problem. Vi hadde middag hver dag. Vi begynte aldri på middagshermetikken.

Vi hadde med noen dunker med drikkevann, men like mye som reserve, for watermakeren produserte godt drikkevann. Vi har to vanntanker på ca 200 l hver. Den ene holdt vi i reserve. Den andre fylte vi på med watermakeren. Vi dusjet hver dag, men forbruket lå likevel jamnt på 30 l/døgn.

Brødbakingen var vår stolthet. Hjemme laget vi grovmelsblandinger i to store plastbokser. Satte det hele i fryseboksen i tre døgn for å sikre at det ikke var uønskede dyr i melet. Dette var vellykket. Mange steder er det vanskelig å få fatt i grovt mel, selv om det blir mer og mer utbredt. Fint hvetemel kjøpte vi etter hvert og blandet inn, samen med tørrgjær. Vi blandet det hele med vann og litt tørrmelk, rørte de ut i en bolle, brukte mye gjær, knadde ikke, men lot deigen være så løs at den lot seg så vidt røre. Deretter opp i form og inn i kald ovn. Dermed hadde vi brød i to dager.

I Caribbean var utvalget i supermarkedene dårligere og mye dyrere. Frukt var oftest best på markedene, men generelt var tilgjengelighet og pris, også på frukt, mye bedre i Europa. For hjemturen provianterte vi i Road Harbour på Tortola. Det var dyrt, men stort sett bra nok. Det hører med at US$ kostet 7 NOK mesteparten av tiden vi var i Caribbean.

I Horta på Faial, Azorene var det bra å proviantere. Vi var nærmere europeisk prisnivå, og utvalget var utmerket. Vi merket imidlertid at også euro var blitt dyrere mens vi var i Caribbean.

Under overfartene hadde vi middagsmaten i små boller som vi tok med ut i cockpit. Det var bedre enn tallerkener.

Økonomi

Det koster penger. Vi førte ikke regnskap, men vi vet jo omtrent hva vi brukte. De største utgiftspostene var utstyr til båten. En er ikke nødt til å ha watermaker og vindror – to store poster, men sikkerhetsutstyr og satellitt-telefon tror jeg en bør ha. Dessuten noe for å produsere strøm. Vi hadde solcellepaneler. Det er ikke billig, men alt annet er også dyrt.

Forsikring er dyrt når en kommer vestenfor 35W, mer enn tredobling i forhold til hjemme. Ikke alle forsikringsselskaper aksepterer doublehanders over Atlanteren. Noen vil ikke forsikre gamle båter.

Det er særlig to poster en kan spare på. Det er marinaavgifter (ved å ankre) og spise på restaurant. Diesel kan en kanskje også spare litt på, men det blir likevel begrenset. Kommunikasjon (telefon) kan en spare litt på. Vi gjorde noen utflukter og leide bil noen ganger, men det ble alt i alt ikke de store utgiftene. Mat er det ikke mye å spare på, men det gjelder å være bevisst på hva en plukker med seg fra hyllene i Caribbean. Bananer er billig. Brokkoli er svindyrt – i alle fall da vi var der.

Løpende brukte vi bortimot NOK 20.000 i måneden, eksklusive forsikring og utstyr. Og vi syntes ikke vi manglet noe.